Å reise rundt i Iran er spennende, men ikke alltid like lett, da farsi er et språk vi ikke behersker. Heldigvis er det noen yngre mennesker som snakker engelsk i byene. Men i de mindre landsbyene føler en seg hjelpeløs. Kommunikasjonen foregår da med (dyre-)lyder, fingre og fakter. Men etterhvert lærer en seg å ta tiden til hjelp. Tolmodighet er derfor en viktig egenskap hvis en skal oppnå det en ønsker.

Iranere er hyggelige folk. Utenfor de større byene blir du ofte invitert på te. De snakker fritt om landet sitt og er nok like fornøyde med sitt land som vi er med vårt.

Merkelig nok er iranere ikke så religiøse som en skulle tro. Etter å ha krysset Tyrkia og Iran på tvers oppdager en snart en vesensforskjell mellom de to landene. I Tyrkia, særlig i de østlige områdene, er det ikke lett å slå seg ned på en benk uten å bli tilbudt full opplæring i koranens bud. I Iran snakker ikke folk til deg om religion.

En treffer mange velutdannede mennesker i Iran. Dessverre er det ikke mange som får arbeide innen det feltet de har utdannelse. Vi treffer ofte drosjesjåfører som har doktorgrad i medisin, biologi, biokjemi og andre interessante felt.

Den personlige tryggheten i Iran merkes. Politi sees på hvert gatehjørne i de største byene. Mange er også kledd sivilt. Den alvorligste feilen vi har begått er å ikke dekke håret fullstendig med hijab. Da blir en rettet på av nærmeste iraner.

Å synge er forbudt, hvis det ikke dreier seg om religøse sanger. Det gjelder også privat. En gang tok vi oss den frihet å synge i et privat selskap, men måtte sette ut vakt i tilfelle ordenspolitet skulle oppdage oss.

Det er vanskelig å finne et hyggeligere folk enn iranere. De er alltid høflige og hjelpsomme. Nysgjerringheten deres er påtagelig.

Å reise som kvinne i Iran er ikke farlig. Mange spør om det hver gang jeg forteller om mine reiser i landet. Tvert imot, man blir meget godt tatt vare på. Den gjengse iraner setter sin ære i at kvinnelige turister skal oppfatte dem som høflige og oppmerksomme, samt at de er svært opptatt av hva du synes om dem, landet deres og politikken.

En gang var min samboer og jeg ute i en basar for å se oss omkring. Etter all titting og noe småhandling ble vi sultne og ganske trette i benene. Jeg fikk øye på noe som nærmest kan beskrives som en liten oase midt inne i basaren.Her var en liten hage med palmer, blomster og små steinkrakker. Det var ikke en sjel der inne så vi gikk inn, satte oss og tok frem våre nyinnkjøpte saftige kirsebær og begynte måltidet. På under 5 minutter var vi omringet av 8-10 unge, helt hvitkledde gutter i 18- 20års alderen som undrende sto i ring og beskuet oss to rare turister. Vi ble litt paffe, men bød dem straks på kirsebær og med ett var isen brutt. Vi hadde rett og slett forvillet oss inn i byens madras-skole.

Guttene insisterte på at vi måtte drikke chai med dem, og høflig som man er, takker man jo aldri nei til det. Vi ble geleidet inn til et rom som sikkert ikke var mer en 6 kvm stort, med en madrass og en slitt eksemplar av koranen som eneste interiør. Her inn satt vi en hel time og snakket om Iran/USA-problematikken, madras-utdanningen og mye annet. Hele denne timen satt jeg uten å delta i samtalen, for jeg hadde lest et sted at kvinner ikke skal:

1. Være alene med mange menn og
2. Ikke prate hvis du ikke blir bedt om det.

Brått opphørte samtalen og alles øyne var vendt mot meg.

De ville vite hvorfor jeg ikke snakket. Høflig svarte jeg at jeg trodde det var skikk og bruk at en kvinne tidde i forsamlinger.. Alle brøt ut i spontan latter som døde ut like fort som den oppstod, for utenfor rommet stod deres imam og kremtet lavmælt. Det var tid for bønn. Imamen hilste høflig på oss og synes det var svært hyggelig at vi hadde tatt oss tid til å snakke med hans elever. Dessverre var det tomt for film i vårt kamera, så vi fikk ikke foreviget min samboer sammen med imamen og guttene idet vi tok farvel.